Monarkiet – Gud signe vår Konge god!

Vår Konge god. Norge har vært umåtelig heldig med sine konger. Selv personer som er prinsipielt imot monarkiet må innrømme hvor gode representanter vi har hatt.

Kongen vår har alltid hatt en samlende effekt for landet. Han har vært et ypperlig forbilde og overhode for landet vårt. Ingen kan benekte Kongens enormt viktige rolle under andre verdenskrig. Da Regjeringen og Stortinget nølte og tvilte på hvordan de skulle håndtere ultimatumet Hitler stilte Norge, tok Kongen et skritt frem og sa klart nei, han nektet. Han ville heller abdisere enn å godkjenne en Hitlervennlig regjering. Regjeringen sluttet seg til Kongens nei og ingen var lenger i tvil på hva som måtte gjøres. Kongen viste klart hvor hans hjerte lå. Han ønsket ikke å være Konge for en hver pris, han ønsket intet mindre enn det han mente var til beste for vårt land.

Da Arbeiderpartiet fikk flertall i 1928 og alle forventet Kongen å gi regjeringsoppdrag til en ny, borgerlig regjering, viste Kong Haakon VII seg som Kongen Norge fortjener da han viste at han ikke favoriserte noen av Landets borgere gjennom den kjente setningen «Jeg er også kommunistenes Konge!». Monarkiet vårt har aldri vist seg å være skadelig for demokratiet i landet vårt. Så hvorfor reparere noe som ikke er ødelagt?

Kongens tilstedeværelse den 22. juli var eksemplarisk og ble lagt merke til verden over. Rollen Kongen har i Norge har han alltid fylt helt ut. Kongen viser seg stadig ydmyk ovenfor folket sitt, og jeg tror det er et viktig poeng at det monarkiet vi har her i Norge er ikke bare et monarki som i alle andre land, men et norsk monarki. De norske kongene kjenner sitt folk og selv med sin status har de aldri vist avstand fra den jevne, trauste nordmann. Etter orkanen i 1992 møtte Kongen opp i boblejakke og gummistøvler for å se selv hva som hadde rammet folket sitt i Nord-vest.

Nok et fantastisk eksempel på våre folkelige, norske konger er hans Kong Olavs tur medt-banen under energikrisen i 1973. Krisen førte til at det ble vedtatt stengning av alle bensinstasjoner lørdag og søndag, samt etter klokka 19 alle ukedager. Folkekongen ønsket da ikke å kjøre rundt i bilen sin når ingen andre fikk lov, så han tok like gjerne trikken til skituren sin og forlangte å få betale for billetten sin.

Hans majestet var på besøk her på leiren i dag, og det var motiverende å se de nye vernepliktige nordmennene marsjere ranke og stolte forbi vår øverste leder. Han så godt ut og vitset med soldatene som snakket med han. Kongen lever i beste velgående.

For alt vi har – Takk, Gunnar Sønsteby!

Lenge har jeg sett opp til Gunnar “Kjakan” Sønsteby. Den høyest dekorerte borgeren Norge hadde. Historiene fra hans mange aksjoner har sendt meg dagdrømmende avsted mange ganger i ærefrykt. Her på leir flagges det på halv stang og troppen min ble “tatt opp i rett” for å hilse flagget, sammen med ett minutts stillhet. Det var mange følelser ute og gikk da vi hedret minnet av NR. 24 på apellplass, men jeg fant trøst i ord fra amerikanske General Patton “It is foolish and wrong to mourn the men who died. Rather we should thank God that such men lived.”.

La oss ikke glemme at heltemot fortsatt eksisterer. Minnet om, og verdiene til Sønsteby spøker i nye nordmenn som fortsatt kjemper for frihet med eget liv som innsats.
Jeg vil avslutte med utdrag fra “De beste” av Nordahl Grieg:

Slik hedrer vi dem, med avmakt,
Med all den tomhet vi vet,
Men da har vi sveket de beste,
Forrådt dem med bitterhet.

De vil ikke sørges til døde,
Men leve i mot og tro.
Bare i dristige hjerter
Strømmer de falnes blod.

Er ikke hver som har kjent dem
Mer rik en de døde var –
For menn har hatt dem som venner
Og barn har hatt dem til far.

De øket det livet de gikk fra.
De spøker i nye menn.
På deres grav skal skrives:
De beste blir alltid igjen.

Aldri mer 9. april!

Det bevilges ikke nok penger til Forsvaret. Det som skal verne om alt vi har og alt vi er. Lysten til å kunne forsvare landet virker halvhjertet fra Regjeringens side.

En lynrask historieundervisning er tydeligvis på sin plass. I 1918 hadde Norge et forsvar på 150 000 mann. Tyskland våget ikke å angripe Norge under 1. verdenskrig fordi de så at vi hadde rustet opp i flere år og var sterke. Et uttrykk kommer til tankene: Den som ønsker fred, la ham forberede krig. Utrykket ”aldri mer 9. april” har naturlig nok sin opprinnelse fra dagen Tyskland invaderte Norge, 9. april 1940. Vi ble angrepet, og vi tapte, fordi regjeringen, da bestående av Ap og Sp ikke hadde forberedt Forsvaret på krigen som kunne komme. Arbeiderpartiet hadde til og med stemt for å nedlegge hele Forsvaret 9 år tidligere. Det norske militæret var ikke satt i beredskap og utstyret var helt utdatert. Likevel hadde vi 450 000 kampdyktige nordmenn i alderen 25-40 som så 15 000 tyskere okkupere landet vårt. 50 000 i Oslo så 500 nazister ta hovedstaden. Å håpe på det beste viste seg å være en dum idé, vi ble erobret og ikke bare mistet vi vår frihet, men Tyskland kunne berike seg på ressursene våre, de fikk blant annet nesten tak i tungtvann. Det er på tide å slutte å være naive.

De rød-grønne er tidlig ute, også i dette århundre, med å opprettholde et naivt forsvar. Om vi bare har et forsvar for å ha det, så er et hvert forsvar godt nok, men om målet er å kunne kjempe, vinne og beholde vår frihet må vi begynne å ta forsvaret på alvor. Det er ikke snakk om en liten post på statsbudsjettet som fyller et tomrom på «det som kan avses til Forsvaret». Første spørsmålet bør være «Hva trenger Forsvaret for sikre landet vårt?».

Det er blitt gjort en enorm investering i fem nye fregatter, Nansen-klassen. Norges marine er blant verdens mest høyteknologiske, USA og Russland misunner vår «stealth-tekonologi».  Problemet er at vi ikke er operative nok. En av fregattene brukes som opplæringsskip, en er alltid til oppussing og fiksing, det gir oss tre fregatter som kan seile og forsvare Norge. Da vi skulle sende KNM Fridtjof Nansen til Adenbukta, manglet den viktige deler som måtte tas fra en av de andre fregattene, slik at de ble stående ute av drift, les opplæringsskipet. Vi har nemlig ikke et lager med reservedeler, foruten om opplæringsskipet som omtales som “et flytende lager”. Det er rett og slett stusselig at Norge, med sin historie som en av verdens største sjøfartsnasjoner og med den enorme kystlinjen vi har, ikke aspirer mot å ha et sjøforsvar i verdensklassen. Det er like aktuelt å ha i fredstid som i krig, tenk bare på de enorme olje- og fiskeressursene som må forsvares og vernes om fra rovfiskere.

Vi må være tydelige på hva vi ønsker av Norges forsvar. Vi må kreve at Forsvaret kan sikre vår frihet. Ingenting må tas for gitt, om du tror frihet er noe vi har fått gratis er det flere som gjerne vil snakke med deg.

Førstegangstjenesten – Det å tjene sitt land

Hvert eneste år trer nye rekrutter inn i Kongens klær og skal avtjene sin verneplikt. Det er mye omstridt om den norske førstegangstjenesten, jeg har selv ytret forskjellige tanker om dette. Kritikk som er rettet mot denne modellen går ofte ut på at det er sløs av ressurser, både økonomiske og menneskelige. Selv har jeg vært negativ til å bruke masse penger på opplæring av soldater for bare å ha de operative i et par måneder før de dimitterer. Det andre er å tvinge «stakkars, sivile» mennesker til å løpe rundt i skogen og «sløse» et år av sitt liv som de kunne brukt på utdanning og tjene penger.

Rekruttskolene rundt om i Landet tar imot tusenvis av nordmenn som er mer eller mindre motivert for å gjennomføre sin førstegangstjeneste. Daglig ser jeg transformasjonen rekruttene gjennomgår, fra sivil til militær. Fra å være lite motiverte, dårlig trente med slappe holdninger til å ha en enorm lagsfølelse, samarbeid, kameratskap og gode holdninger. Samtlige er bedre trente når de forlater rekruttskolen. Hvert år trenes soldater i grunnleggende ferdigheter som å behandle våpen og feltliv. Dette er kunnskaper som øker Norges totale forsvarsevne om noe skulle skje og Ola Nordmann skulle få utlevert våpen og feltutstyr. Det har lenge vært et av Norges strategier å inneha et sterkt totalforsvar som kan mobiliseres ved behov. I tillegg til alminnelige gode holdninger og rutiner trenes rekruttene opp i sanitet/førstehjelp. Forsvaret produserer ca. 12 000 nye førstehjelpere til det norske samfunn, hvert eneste år. For mange er det vanskelig å se nytten av våpentreningen og det som læres bort  «om noe skulle skje», men fra et samfunnsøkonomisk perspektiv kan man i hvert fall legge merke til fordelen militæret har for allmenn, fysisk form og samfunnsnytte ved førstehjelperne som produseres.

En presisjon trengs likevel for hva førstegangstjenesten faktisk er. Forsvaret reklamerer med at det er masse gode utdanningsmuligheter i Forsvaret. Det er mange goder, kurs og opplæring du kan ta og tjenester som er meget relevant for videre karriere. Selv går jeg Befalsskolen i Sjøforsvaret som min førstegangstjeneste og lederutdannelsen trodde jeg var min eneste motivasjon til å gjennomføre førstegangstjenesten. Det som ikke presiseres er hvorfor du egentlig er kalt inn, det er fordi du plikter å gjennomføre dette året. På tross av personlig motivasjon så er man innkalt til å tjenestegjøre for sitt land. Du har en plikt til å hjelpe og styrke den organisasjonen som verner om landet og friheten vår. De 12 000 norske hodene som gjennomfører førstegangstjenesten ønskes av Forsvaret, og de ønskes av det norske folket, hvert éneste et av de. De bygger og styrker Forsvarets drift av baser, anlegg, støtte til de operative styrkene og for ikke å glemme Forsvarets videre rekruttering av ansatte.

Mange av meningene mine rundt akkurat dette temaet har utviklet seg i takt med den positive utviklingen jeg ser førstegangstjenesten har for rekruttene jeg er befal for. Det er en enormt positiv opplevelse jeg ønsker alle kunne kjenne, det å se så mange dyktige, ivrige og ambisiøse nordmenn som gjennomfører sin plikt og tjener Norge.

Afghanistan, demokrati og ignoranse

Fryktregimet som var i Afghanistan før de norske soldatene kom var et onde. De tvang landsbyer i kne gjennom terror, frykt for å bli torturert og frykt for å bli drept. For de fleste bør FNs menneskerettigheter virke som et godt argument, ytringsfrihet og religionsfrihet bør anerkjennes som livsviktige verdier. Livsviktig i ordets rette forstand, altså at viktigheten av disse frihetene kan måle seg med viktigheten av livet i seg selv. Det er i hvert fall en overveiing de norske soldatene har gjort, i det de sidestilte sitt eget liv med disse frihetene for befolkningen i Afghanistan. Noen mener disse frihetene ikke burde presses på andre land (les SV, Rødt og så videre ned den aksen) fordi det er Vestens idealer og ikke nødvendigvis idealer som er til etterfølgelse. Vel, jeg ser argumentet, for om du skulle spurt Taliban eller andre totalitære regimer som Cuba, Kina, Nord-Korea med mer, så ville nok de også ønsket at disse verdiene var bak lås og slå i Vesten. Personlig tror jeg at om du hadde spurt befolkningen i de øvrige landene, om de ønsket at de kunne si, mene og tro hva de ville uten å frykte for sitt liv, så ville svaret vært enkelt. Nå måtte vi selvsagt tatt med i beregning at de hadde turt å svare på det spørsmålet.

Jeg blir oppriktig talt forbanna når Den Røde aksen omtaler Taliban som Afghanistans befolkning og motstandskjempere. Taliban er på ingen måte et flertall av befolkningen, det er en grunn til at de styrer gjennom vold og ikke demokrati. Flertallet i Afghanistan vil ikke at jenter skal bli helt syre i ansiktet på om de prøver å komme seg til skolen. Flertallet vil kunne føle seg trygge når de ytrer en mening, ikke bli skutt i forsøket. Den ytterste ignoranse og uvitenhet er likevel at Talibans motstandskamp sammenlignes med Norges, og alle andre lands motstandskamp mot nazistene. Parallellene trekkes ved at “de sloss jo for det de tror på, de også” og “de óg sloss mot en okkupasjonsmakt”. I nyere tid må dette være noe av det nærmeste man kommer landsforræderi. Å sammenligne feigheten til terroristene med de som sloss mot nazistene viser en total mangel på innsikt i hva som skjer i Afghanistan.

La meg hjelpe med å belyse noen forskjeller. Norge, og vår befolkning, støttet de som kjempet for vår alles frihet. Første nøkkelord er altså: frihet. Taliban kjemper ikke for befolkningens frihet, men deres egen frihet til å undertrykke og herje. Forskjell nummer to er hvordan motstanden kjempes. Angrep på nazistene var nettopp det: angrep på nazistene. De ble gjort av de modige, med deres eget liv som innsats. Taliban gjemmer seg blant befolkningen og har som rutine å true familiefedre til å kjempe på deres vegne. Nyheter forteller også om muslimske kvinner med Downs syndrom som blir lurt inn i bombebelter og ofret i folkemengder. Spør du meg er likhetene mellom rettferdig- og hederlig motstandskamp og Talibans virke, en mangelvare.

I et avsluttende forsøk på å forklare de rødes totale mangel på innsikt for hvem Taliban er og hva som skjer i Afghanistan vil jeg dele en relativt nylig, men ukjent hendelse fra Afghanistan. Dette er en sterk historie, det må forståes før lesingen fortsetter. En norsk soldat i Afghanistan hadde vært med på et patruljeoppdrag i et svært turbulent område. De hadde kommet til en helt tom gate og konvoien og stoppet opp. De så en folkemengde et godt stykke nedover gaten og fikk samtidig øye på ei liten jente som var på vei mot dem. Hun gikk mot de som om hun var i transe eller påvirket av dop, hun reagerte ikke da de skrek at hun måtte stoppe. Da hun hadde nærmet seg betraktelig kunne de se at hun var fullpakket med eksplosiver og de kunne se faren med en detonator langt i bakgrunnen. Jeg avslutter der. Det er viktig, spesielt i en krig som denne, å vite hvem som er hvem og hva som faktisk skjer.

Norges Thoriumeventyr

Debatten om atomkraft i Norge er aktuelt. Ikke fordi noen mener at katastrofene som har inntruffet i Japan var den siste spikeren i kista for kjernekraften, men nettopp fordi vi i lys av denne katastrofen kan trekke frem den trygge og miljøvennlige kjernekraften vi har kunnskap om, men nekter å benytte oss av.

Russland, India og flere store land som bruker mye energiressurser ønsker å benytte denne, vennlige formen for energi istedenfor gamle og utdaterte Urankraftverk og fossile brensler. India ønsker at Thorium skal overta 30 % av energiproduksjonen. Dette ville hatt en enorm miljøvennlig betydning, men det trengs mer kompetanse og ressurser.

Det er snakk om å investere ca. 5 milliarder for å utvikle en prototype av en slik reaktor. Norge, som både har pengene og råstoffet, burde gjøre det til sin oppgave å lede an i å oppgradere verdens kjernekraft til å bli mer miljøvennlig og ufarlig.

Dagens kjernekraftverk benytter seg av grunnstoffet Uran, et grunnstoff som kan føre til nedsmeltinger som vi har sett både i Tsjernobyl og i Japan. Det finnes et annet grunnstoff som har vist seg å være mye tryggere og som det finnes langt mer av, Thorium. Det er anslått at det finnes tre ganger så mye Thorium som det finnes Uran, og lille Norge er det landet som har 4. mest Thorium i verden. Verdens Thorium kan vare i flere tusen år.

Thoriumkraftverk er bygd slik at nedsmelting ikke kan forekomme slik som er faren med dagens Urankraftverk. Hverken Tsjernobyl eller Japan hadde opplevd en nedsmelting om de hadde benyttet Thorium istedenfor Uran.

Perspektiv

AUFs usmakelighet

Tsjernobyl-ulykken i 1986 fant sted på et, ute av standard og forfallent, Urankraftverk i Ukraina og tok 31 liv. 4000 til kan ha fått forkortet levetid av kreft innen 2050 som følge av ulykken. Fire andre ulykker har gitt til sammen 12 dødsfall til. Motstanderne av atomkraft fokuserer selvfølgelig på disse ulykkene, spesielt Tsjernobyl og nå senest, Fukushima. Interessant at Fukushima trekkes frem som et eksempel på “hvor farlig atomkraft er” når ingen døde i ulykken og det ikke ble noen farlig lekkasje engang. Jeg skulle likt å sett et gass-, olje- eller kullkraftverk motstå en tsunami og et jordskjelv på over 9 på Richter.

Oljeproduksjonen har drept omtrent 6000 de siste ti årene. Siden Tsjernobyl regner man 15 000 døde innen oljeproduksjonen, 4 000 innen gasskraftverk og ytterligere 100 000 innen kullkraft.

AUF med sin, heller smakløse, video om atomkraft viser gjør alt annet enn å bidra til en konstruktiv samfunnsdebatt. Skremselspropagandaen tar ikke opp diskusjonen om det som faktisk er mest aktuelt, nemlig Thorium, og den tar i hvert fall ikke for seg vannkraftverk. Det ville vært som å banne i kirka. Eksempelvis Banqiao-dammen som brast i 1975 og som førte til 200 000 dødsfall. Jeg er for vannkraft, men prøver å vise at det er dødsfall uansett hvilken vei man snur seg i energisektoren.

Thoriumkraftverk danner heller ikke avfall som egner seg til bruk i atomvåpen.

Norge er det perfekte landet til å ta dette steget. For å minske Norges CO2 utslipp, i første omgang, deretter hjelpe India, Russland og alle som vil følge etter. Det er snakk om enorme miljøtiltak. Vi kan selv ta grep og slette Nordens energikrise, vi kan sikre Norges velferd så langt inn i fremtiden at den gangen vi var rike på olje bare blir forordet i boka om Norges rikdom. Det er trist at debatten så vidt er synlig i Norge i dag. Vi er rett og slett mette på velferd, fremtiden hører visst de sultne til.

Krigen i Afghanistan – Vårt moralske ansvar

Norge har et moralsk ansvar ovenfor det afghanske folket. SV og Rødt mener at våre soldaters innsats er et onde. Det er skammelig at noen kan kalle norske liv i Aghanistan for “legitime mål”! Afghanske myndigheter vil ha oss der og hjelpeorganisasjonene vil ha oss der. Vi tar side mot de gamle maktshaverne, de som terroriserer befolkningen, Taliban.

Når norske soldater sendes til Afghanistan er det to ting de burde vite. Først og fremst må de vite at de er villige til å ofre livet sitt for saken, sette livet sitt på spill for den undertrykte befolkningen i Afghanistan. For det andre må vite at de har sin egen nasjon i ryggen.

 

“Når vi (norske soldater) utsettes for hat, groteske handlinger og urettferdighet blir vi i tvil om hva som er rett og galt i verden.” – Militærpsykolog Trond Haug.

Våre norske soldater som sendes til Afghanistan vet at de i ytterste konsekvens må gi sitt eget liv for saken de kjemper for, det de dessverre ikke får oppleve er en samlet nasjon som støtter de. Det har vist seg at norske soldater har større problemer med å takle det de gjennomgår i krig når det såes tvil om deres hensikter og innsats.

Det er utrolig hva noen kan få seg til å si om soldatene våres innsats. Slikt som at norske soldater er “… små brikker for stormaktenes imperialistiske intensjoner”. Ikke at utsagn fra “Tjen Folket” er til å grine seg i søvn over.

Det er ingen tvil om at de norske soldatene gjør en god jobb. Folk kan være uenig i at vi skal være der eller ikke, men når soldatene våre beskytter landsbyer fra å bli terrorisert av Taliban, sørger for at kvinner, og enda flere menn, får stemmerett så er dette gode ting, punktum. Soldatene jeg støtter følger jenter til skolen, for hadde Taliban funnet ei jente på vei til skolen hadde de stoppet hun, og helt syre i ansiktet på hun. Det våre soldater gjør er gode ting.