En sår strid

Forsvarsjefen har nettopp bestemt at personer som har påvist psykiske lidelser fra stridssoner ikke kvalifiserer for utmerkelsen «medalje for sårede i strid». Forsvarssjefen tar følgelig en feilvurdering av hvilken effekt denne annerkjennelsen har og hva det kan innebære for systemets behandling av de som lider av psykiske lidelser etter å ha satt livet sitt på spill for nasjonen.

Denne diskusjonen må nyanseres og jeg tror oppriktig at Forsvarsjefen har gode intensjoner. Han påpeker at å utstede en medalje for de med påviste psykiske lidelser vil forsterke lidelsen og forankre ideen av at «du er syk». Her devalueres det faktum at soldaten faktisk ér syk, noe som må godtas for at man kan påbegynne behandlingen og fokusere på å få soldaten frisk. Dette er et steg i feil retning for ivaretakelsen av soldater som lider av psykiske lidelser og som i alt for mange år har blitt nektet annerkjennelse og kompensasjon for sin selvoppofrelse.

Bilde

I nyere tid har flere militærpsykologer ment at en grunn til mange tilfeller av psykiske lidelser blant soldater er kontroversen mange av dagens væpnede konflikter har. Det faktum at krigene våre soldater deltar i møter sterke stemmer som fordømmer deres handlinger, er en påvirkende faktor for flere tilfeller av psykiske problemer soldatene utvikler. Dette grunner ut i annerkjennelse, annerkjennelse for innsatsen og handlingene de har utført. Etter at mangelen på annerkjennelse har vært medvirkende for lidelsene, må soldatene kjempe videre for annerkjennelse for de psykiske skadene de har blitt utsatt for.

Når man nekter soldater som er såret i strid den reelle bekreftelsen denne utmerkelsen innebærer, uansett hva tankene bak det måtte være, tar man et stort skritt i feil retning når det gjelder å ta våre de vi skylder alt. Dersom vi deler ut medaljen for sårede i strid, til de som også er såret psykisk, tar vi som samfunn et stort skritt i riktig retning ved å erkjenne at dette er et foreliggende og reelt problem. Ved å tildele denne utmerkelsen uttrykker vi en sterk vilje til å ta vare på våre egne.

Publisert i Forsvar | Merket med , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Homofili, bistand, politikk og sånn

Uganda har innført en svært streng homolov og er nå i gang med å behandle en lov om dødstraff for homofile. Flere land, blant annet Norge, har gått ut og fordømt de nye lovene. Ikke la dere lure til å tro at dette handler om homofili, dette omhandler brudd på menneskerettighetene.

Det er altså to spørsmål som er verdt at Verden stiller seg, skal vi gjøre meninger om til handling? I så fall hvordan?

Store deler av pengene Norge gir i bistand, gis gjennom budsjettstøtte. Dette innebærer penger inn i landenes statskasse på lik linje med annen, statlig inntekt. Utenriksdepartementet får stadig kritikk for ikke å ha kontroll på pengene. Det påvises at pengene brukes på mye annet enn det de er ment til, i tillegg er det vanskeligere å kontrollere korrupsjon. Riksrevisjonen la i fjor frem en rapport som konkluderte med at oppfølging av budsjettstøtten som gis er svært kritikkverdig. Gang på gang vises det at land som mottar slik støtte, har høy korrupsjon. Dagens situasjon gjør at situasjonen snører seg enda mer til. Norge støtter nå statenes aktivitet som er i direkte konflikt med menneskerettighetene, i praksis støtter vi dermed domstolene og myndighetenes brudd på rettighetene som vi ellers sverger til.

Hvem gjelder menneskerettighetene for? Er menneskerettighetene noe Vesten er fått for seg og som er veldig kulturrelativistisk? Bjørnstjerne Bjørnson sa «tro er handling», så hvor sterkt tror vi egentlig på menneskerettighetene? Fredsprisvinner Desmond Tutu i Sør-Afrika har sammenlignet lovforslaget med apartheid, men flere ønsker å skille disse sakene. Jeg ser liten forskjell, dette gjelder land som undertrykker en gruppe mennesker med fengsel og dødstraff i brudd på menneskerettighetene.

Det sies at vi gjør de homofile i Uganda en bjørnetjeneste dersom vi kutter bistanden. Nupi-forsker Morten Bøås uttaler «Jeg er redd dette kan virke mot sin hensikt. Homofile kan framstå som lakeier for utenlandsk kulturell imperialisme. Dette er neppe heldig for homofiles kamp.». Flere sier også at de homofile kan få skylden dersom helse- og utdanningstilbudet blir dårligere. Skal vi da la være å støtte de verdiene vi tror på der det kan skape motreaksjoner? Er det ikke alltid ubekvemme motreaksjoner mot standpunkt det er verdt å ta? Kanskje det derfor er viktig å ta akkurat disse standpunktene.

At vi bør handle mener jeg er klart. Så hva skal vi gjøre? Handelsboikott er en forferdelig idé da dette virkemiddelet vil påføre lidelse for landets uskyldige og vil oppfattes som at Vesten prøver å tvinge igjennom siviliseringstiltak og leke storebror. Vi bør benytte denne anledningen til å skjerpe våre rutiner og kontroll av bistanden som gis, slik kan vi øke vår troverdighet innen bistand og vårt ønske om å hjelpe. Vi må stille krav til gjennomsiktighet i pengeflyten slik at vi kan se at pengene går dit de er ment. Oppfylles ikke kriteriene bør pengene flyttes markant over til prosjektbistand, frivillige organisasjoner der man kan følge resultatene av pengene. Menneskerettighetene er ufravikelige og dette bør vises ved at vi samtidig øker støtten til menneskerettighetsorganisasjonene i området.

Publisert i Bistand | Merket med , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Fremtiden formes av de med sterkest tro på at den kan endres!

Valget er ferdig hipp hurra, dere vet hva jeg syntes og greit er dét. Følg likevel med her:

 

Mange er i godt humør, noen er i dårligere sinnsstemning. For noen er denne tirsdagen en beinhard «dagen derpå» mens andre er godt utvilt og klar for å fortsette sine relativt vanlige liv. Uavhengig av dette så spør jeg om én ting av samtlige: les det som kommer nå, det kan forandre liv.

I år har Norges største, studentdrevne innsamlingsaksjon mulighet til å skape historie. NHH Aid har i år samarbeidet med UNICEF i 10 år og er 1,2 millioner unna å ha samlet inn 10 millioner på ti år. Det vil si at må øke innsamlet beløp med nesten 200 000 fra i fjor. Denne innsamlingsaksjonen, som varer i kun én uke, er et flaggskip for det norske samfunnet og dets vilje til å gi av seg selv når det gjelder.

I går, valgdagen mandag 09.09, begynte det hele og vi har ut uken til å vise hvor viktig frivillig veldedighet er for Verdenssamfunnet. Det handler ikke om at noen få er villig til å gi overdådige mengder, tvert imot handler det om at man kan mobilisere massene til å bidra når det gjelder. Nå har vi alle muligheten til å skape historie i Norges største og mest intense innsamlingsaksjon, bli méd!

Send «SFA» til 2160 og gi kun 50 kroner!

 

Pengene går uavkortet til UNICEFs prosjekt «Schools for Africa» og gir barn i Malawi muligheten til en utdannelse og dermed en reel mulighet til å klatre ut av fattigdommen.

Mer om prosjektet:

http://www.nhhaid.no/om-nhh-aid/prosjektland/

og

http://www.unicef.no/schools-for-africa

Publisert i Bistand | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Ikke alle får være hjemme i jula

Det nærmer seg jul i Norge. For mange blir det nok en jul slik vi kjenner så godt fra tidligere, med familiekos, peis, pepperkaker og engler som synger om fred på vår jord. Samtidig som vi synger om fred her i Norge, kjemper soldatene våre for den i utlandet. Ikke alle får være hjemme i jula.Image

Organisasjonen «Støtt våre soldater» har startet en kampanje med navnet «Ikke alle får være hjemme i jula», som har fokus på å gi soldatene våre den oppmerksomheten de fortjener. Det oppfordres til å sende en liten julehilsen til «soldaten der ute», en fantastisk idé som de fleste burde kunne stille seg bak, på tross av meninger om deltakelse i internasjonale konflikter. Med kommentarer som «reis hjem da vel!» på Facebook-siden, ser man at skillet mellom valgene soldatene tar og valgene politikerne tar kan være en mangelvare. Soldatene velger ikke sine kriger, det er ikke slik at de kommer og går som det passer de.

Norske soldater har valgt et liv som redskap for det norske folk og vår Regjering. De er disponible til å sendes hvor som helst og kjempe for det Norge mener er verdt å kjempe for.  Kampanjen handler ikke om hva som er verdt å kjempe for, heller det faktum at noen kjemper, kun fordi vi sier de skal. La oss dermed vente med å diskutere selve konflikten i Afghanistan til en annen anledning og heller samle oss bak våre norske brødre og søstre og, som vi alt for sjeldent gjør, si «takk».

Hils soldatene våre:

«Julehilsen», feltpost 102, 0018 Oslo»

Publisert i Afghanistan, Forsvar, Soldatene våre | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Debatt fra Fædrelandsvennen – Unge Høyre vs. AUF

Veien er målet for Arbeiderpartiet – Debatt mellom Unge Høyre og AUF

Her er leserinnlegget til lederen i Kristiansand AUF, med påfølgende svar fra undertegnede.

Kristiansand vil få mindre penger med Erna

Det er ingen tvil at vi har økonomiske utfordringer i Kristiansand kommune. De fleste politikere på borgerlig side i bystyret vil nok si at den rødgrønne regjeringen ikke har bevilget nok.

Den rødgrønne regjeringen har gjennom sin periode økt rammebevilgningene til kommunene med hele 48 milliarder norske kroner. Hvordan kan det bli etter 2013?

Erna Solberg styrer et parti som vil minske de offentlige utgiftene. Hun var kommunalminister mellom 2001 til 2005. De to første årene hadde hennes styring gitt kommunene i Norge et underskudd på 13 milliarder kroner. Hun drev en slags omvendt «Robin Hood»-politikk, der hun gav mer til de store byene enn til de mindre kommunene.

Flere kommuner sliter enda med ettervirkninger fra Erna og Bondevikregjeringen. Da er det ikke så rart at til og med flere Høyre-ordførere ikke var fornøyd med Erna som kommunalminister. Flere husker nok hvor ille det var da KrF, Høyre og venstre satt i regjering. Kommunene har fått bedre vilkår etter at den rødgrønne regjeringen tiltrådte, og bedre skal det bli.

Arbeiderpartiet tar Norge videre!

Abdi Said, leder i Kristiansand AUF

Veien er målet for Arbeiderpartiet

Torsdag 20. september skrev leder i Kristiansand AUF, Abdi Said, at ”Kristiansand vil få mindre penger med Erna”. Han skriver i sitt innlegg at den rødgrønne regjeringen har økt rammebevilgningene til kommunene med hele 48 milliarder norske kroner. Det er ikke første gang jeg har hørt rødgrønne sitere den remsa, og det er ikke så rart for jeg har lest dette samme innlegget tidligere, forskjellen er at ”Kristiansand” var byttet ut med ”kommunene” og forfatteren het Anna Kathrine og var styremedlem i Rødt Bergen, samme tall, samme ordlyd og samme retorikk (google it). Så jeg får svare Rødt og AUF i ett og samme svar.

For det første er det litt naivt å tro at Høyre på to år satte kommunene i et underskudd på 13 milliarder. I 2000 var underskuddet allerede på 9,7 milliarder og Høyre brukte to år på å snu den negative trenden, innen 2005 var underskuddet kuttet med over 6,5 milliarder og trenden fortsatte til 2006 da kommunene igjen gikk i overskudd.

Det er riktig at kommunene har fått mer overføringer fra Staten med de rødgrønne, men det er viktig å se på hele regnestykket, for kommunene har mindre penger og dårligere vilkår, nå enn det de hadde før. Det er det flere årsaker til. Den første er at kommunenes behov for penger øker i takt med demografiske utfordringer slik som eldrebølgen. En annen grunn er at kommunene får beholde mindre av egne inntekter. Store skatteinntekter som tidligere gikk rett i kommunebudsjettet, går nå først til Staten før deler dirigeres tilbake til kommunene. La oss si at du får 100kroner i uke penger fra foreldre og 50kroner fra besteforeldre, altså en ukelønn på 150 kroner. Så bestemmer foreldrene dine at pengene fra besteforeldrene først skal gå innom de før du får de. Så får du 130 kroner i ukepenger fra foreldrene dine (staten), ja du får mer penger fra foreldrene dine(staten) enn du gjorde i førsteomgang, men du sitter igjen med mindre penger.

Det er ikke bare kommunebudsjettene som må lide av denne sentraliseringen av makten, men lokaldemokratiet også. Penger er makt og når kommunene får styre mindre over egne inntekter får de også mindre handlefrihet. Når resultatene ikke lenger er i fokus, kan det virke som om ”veien er målet” for Arbeiderpartiet.

Publisert i Kristiansand, Skatt | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Nobels fredspris – For fred og brorskap mellom folkene

Min umiddelbare tanke er «OK». Jeg mener at EU fortjener anerkjennelse for å være det største fredsprosjektet i verden, på tross av at mange glemmer at det var den opprinnelige intensjonen bak unionen. Det at EU «ikke har gjort noe» for fred i 2012 gjør det ekstra kontroversielt, men ettersom at det er et vedvarende fredssamarbeid, syntes jeg tildeling er innenfor. Samtidig ønsker jeg å minne om fredsprisen i 2009 som gikk til Barack Obama, der var grunnlaget drømmene og ambisjonene til vinneren, ikke hans faktiske arbeid det året.

Et annet problem motstanderne av prisen drar frem, er urolighetene i Europa, og at det dermed diskvalifiserer EU til en fredspris. Der ønsker jeg å påpeke forskjellen av sivile uroligheter innenfor Europas grenser og et problem med selve unionen. Urolighetene er ikke et resultat av EU, dét er derimot den langvarige freden i Europa.

For å se på årets tildeling med et kritisk blikk så kan man absolutt sette spørsmålstegn ved det å gi prisen til en organisasjon eller person som verken trenger den ekstra autoriteten eller pengene. Dette blir som da USAs president Barack Obama fikk prisen, er det en person som ikke trenger økt autoritet, anerkjennelse eller penger for å gjennomføre sitt fredsarbeid, så er det presidenten i supermakten USA. Mye av det samme gjelder for EU, pengene og oppmerksomheten kunne kommet mye bedre til gode hos en menneskerettighetsaktivist. Likevel skal prisen berømme gjennomført fredsarbeid, noe årets pris gjør i aller høyeste grad.

Jeg håper prisen vil minne verden på hva det europeiske samholdet representerer. Fortjener man prisen, så fortjener man prisen. Jeg avslutter dermed med å gratulere Verdens største fredsprosjekt, EU, med Nobels fredspris!

Publisert i EU, Nobels fredspris | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Afghanistan – Fred innen ukeslutt

I Afghanistan, som i enhver krig, kjemper vi mot en fiende. En fiende som ikke overgir seg, men som i hellig overbevisning ønsker å sende flest mulig «vantro» heden. Om det er et bakhold fra en sivil folkemengde i Afghanistan, den nylige bryllupsmassakren i Nord-Afghanistan, eller å jevne to skyskrapere med jorden en september formiddag i USA. Politikere i alle verdens land roper etter fred i Afghanistan. En fred som ikke kommer fort nok. Likevel kan vi oppnå fred innen ukeslutt.

Image

Hvor lett skulle denne krigen bli? Vi har sett hengemyrer av slike kriger før, les Vietnam. Taliban er overbevist i sin sak. Er ikke vi? Vakler det internasjonale samfunnet? Var ikke FNs sikkerhetsråd enstemmige om at Afghanistan er vårt anliggende? Skulle vi i denne krigen slippe å ofre for vår sak? Hva er FN i stand til å hamle opp med om vi må kaste inn håndkleet her? Jeg har liten tro på å la denne saken gå tapt for så å håpe at neste oppgave ikke krever like mye. For vi kan faktisk oppnå fred i Afghanistan innen ukeslutt. Det gjør vi ganske enkelt ved å trekke ut styrkene våre og glemme den afghanske befolkningen. Vi kan velge fred, for oss, samme sekund som vi ikke ønsker å kjempe og ofre lenger. La de som maser om å hente soldatene våre hjem, si som Neville Chamberlain: «peace for our time», og overse at 70 prosent av afghanerne mener at landet utvikler seg i riktig retning.

Media er en nøkkel til seier i Afghanistan. Dette gjelder for FN og NATO så vel som for Taliban, og det kan virke som om sistnevnte har hatt mer hell med media enn de førstnevnte. Når Taliban detonerer en veibombe, sprenger en konvoi, eller angriper en NATO-leir, er de sikret å få oppslag og førstesider. Om sivile eller vennlige styrker skulle bli offer for et feilslått droneangrep, går ikke demokratiets vaktbikkjer glipp av bildene eller opptaket av hendelsen. Av en eller annen grunn er det ikke like spennende å dekke åpningen av en ny skole eller et sykehus for en liten landsby. Statistikker over økt levestandard drar heller ikke med seg det mest betalende blikkfanget i aviskiosken. Minervaskribent, kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen sier: «dersom mediene bestemmer seg for at ISAF skal tape i Afghanistan, så vil det sannsynligvis skje.».

Ståle Ulriksen, avdelingsleder for NUPI, svarte Aftenposten 9. april, med mye pessimisme om hvordan det gikk i Afghanistan. Han sier at folk har fått det betydelig bedre i Afghanistan, men forklarer hvor dyr denne operasjonen har vært samtidig som han sier: «totalt sett må vi aldri gjøre dette igjen […]». Det er mange som deler Ulriksens synspunkt. Jeg kunne også ønsket en bedre avkastning fra pengene, selv om jeg ikke er enig i at operasjonen er en feilslått investering. Rollen FN og NATO hadde i 2001 var veldig annerledes fra rollen de spiller i dag. Vi har de senere årene lagt oss på en linje der fokus er Afghanistans egen evne til å hevde sin suverenitet. NATO-styrkene veileder nå ANA, Afghan National Army, til å kunne operere på egenhånd når de internasjonale styrkene trekker ut. Her ser vi en solid, positiv utvikling, blant annet var det ikke lenge siden Afghanistans egne spesialstyrker gjennomførte en vellykket aksjon mot gisseltakere utenfor Kabul.

En sentral, militær taktikk som har vært ført i Afghanistan er «clear – hold – build», som går ut på at NATO rensker et område for opprørere, bruker ANA og ANP, Afghan National Police, til å holde kontrollen over området, slik at oppbygningen kan komme i gang. Washington slet med taktikken allerede fra begynnelsen, som Kai Eide uttrykker i boken sin «Høyt spill om Afghanistan». ANA og ANP var nemlig ikke sterke nok til at man kunne etterlate de det fulle ansvaret for å «holde» et område. I tillegg vandrer opprørerne inn og ut av befolkningen som sivile slik at «å klarere» et område er lettere sagt enn gjort. «Høyt spill om Afghanistan» belyser flere problemer ved taktikk som føres i Afghanistan, men tar ikke opp mange tiltak. Kai Eide vektlegger det positive ved, den amerikanske generalen McChrystal sitt fokus på det sivile hjelpearbeidet. Det er likevel stor konsensus om at den sivile håndsrekningen er avhengig av den militære sikkerheten. En økning av ISAF-styrker sammen med veksten som er vist hos afghanske styrker, kan gi våre afghanske kamerater en ny mulighet.

Oppbygningen av den Afghanske hæren fortjener også å bli debattert. Fremtiden til den afghanske hæren bestemmes av NATO, og den bestemmes nå. Også her ser det ut til at taktikken som benyttes er tuftet etter en vestlig standard, et sterkt flyvåpen med droner og høyteknologisk utstyr. Et slikt forsvar som har skutt spurv med kanoner i elleve år i Afghanistan. Det mest nærliggende problemet er avstanden det skaper mellom de militære styrkene og den afghanske befolkningen. ANA er avhengig av troverdighet og folkets støtte, spesielt nå i innledningsfasen. Folket må se et forsvar de kan forstå og som ikke virker fremmed, de trenger å koble kjente fjes til ANA og se innsatsen og offeret gjort av egne landsmenn. Det andre problemet er at et slikt forsvar ikke er bærekraftig. Et slikt forsvar er dyrt å opprettholde og vil ikke kunne overleve uten at Vesten betaler for det i ubestemmelig fremtid.

Image

Feil blir utrettet i Afghanistan, som i alle kriger. NATO og FN har lært mye i Afghanistan og vi har for alvor begynt å handle etter lærdommen. Situasjonen er ikke perfekt i Afghanistan, men fokuset på alt som har gått galt og svarene vi ikke hadde i begynnelsen er nedbrytende. Er det ikke av større interesse å debattere hva som må gjøres videre? Media har en evne til å postulere selvoppfyllende profetier, demokratiets vaktbikkje har dermed også en funksjon som førerhund. Mye kan sies om feilslåtte strategier i Afghanistan, og om landets uvisse fremtid, men la oss ikke glemme at før 2001 hadde Afghanistan ingen fremtid. Vi burde ikke ta til takke med «fred i vår tid», men heller fornye og styrke det ønsket Verden en gang hadde om å gi håp til Afghanistan.

Publisert i Afghanistan | Merket med , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar